Mange som forsker på slekt i Østfold har sikkert kommet over flyktninger fra de avståtte land på slutten av 1600-tallet.  Personlig har jeg en slik ved navn Erik Jonsen på en plass under Lund i Onsø.  Han kom fra Hissingen ved Göteborg.  Jeg har også en ved navn Mogens Lauritzen på Snekotta i Hvaler.  Han kom fra Halland på samme tid.  Men studerer man historien om avståelsen, finner man at ikke hele Båhuslen ble avstått.  Ett sogn ble igjen i Norge.  Og det heter Enningdal.

Som sikkert kjent av de fleste av leserne, er Enningdal et sogn sydligst i Idd prestegjeld i nåværende Halden kommune.  I Diplomatorium Norvegicum IV s. 182 ser vi at Enningdal i katolsk tid hadde sin egen prest, og sognet ble regnet til Ranrike – det som senere kaltes Baahuslen.  Den eldste kirken man kjenner i Enningdal var en stavkirke som lå på Kirkebøen ved nordenden av Kirkevannet, vel 3 km nord for dagens Holtet grenseovergang.  Kirken kjennes fra gamle regnskaper samt fra en dokumentert reparasjon i 1630-31.  Ut over 1600-tallet forfalt kirken, men den var nok fortsatt sognets kirke ved freden i Roskilde i 1658.  Ny kirke ble ikke reist før i 1686, og da på stavkirkens tomt.  Dagens kirke på Prestebakke ble bygd i 1795.

I Enningdalen ligger herregården Berby.  Den ble adelig setegård i 1639 da lensherren til Idd og Marker, den polsk/tyske ridderen Gerlof Nettelhorst, eide gården.  Han var blitt kongelig befalningsmann, lensherre for Idd og Marker i 1609.  Lenge siklet han på Berby, særlig på grunn av sagene i Enningdalselven hvor det kom mye tømmer fra skogene i Bullarebygden som i dag er på svensk side.  Endelig fikk han tilrevet seg eiendommen i 1634.  Det skal være den siste gården i Norge som er blitt adelig setegård.

En god historie

Etter herr Gerlofs død i 1643 gikk Berby til sønnen Hans.  Men etter noen år overtok hans søster Margrethe og hennes mann, Peder Madssønn Bagge til Holmegård.  De var de første som hadde gården som sin residens, og de bodde der da striden om grensen pågikk.  Den svenske grensekommisjonen skal etter historien ha tatt inn på gården.  Det heter at desto bedre traktering oppmålerne fikk, fikk Berby beholde en del av Båhuslen, og sognet tilfalt Norge.  Men dette, som er en god historie, inneholder neppe mye sant, og måtte i tilfelle ha skjedd i 1661.  Først da ble grensen her oppe endelig fastsatt.

Freden i Roskilde ble inngått 26. og undertegnet 27. februar 1658.  Foranledningen var at Sveriges nye, krigerske kong Carl X Gustaf, hadde erobret store områder i Nord-Tyskland.  Danmark-Norges kong Frederik III var engstelig for at landet var blitt helt omringet.  Han ønsket dessuten revansj og få tilbake Jemtland, Herjedalen, Gotland og områdene ved Bremen.  Derfor den fatale krigserklæringen av 1. juni 1657.  Men for Carl X, som befant seg i Nord-Tyskland, kom krigserklæringen slett ikke ubeleilig.  De svenske tropper i Nord-Tyskland var både dyktige og heldige.  Vinteren var svært kald, og isen dekket begge de danske beltene.  Carl X tok risikoen og gikk med hele hæren over isen.  Snart sto han foran København.  Frederik III hadde ikke noe valg, og hans forhandlere fikk generelle fullmakter til å slutte fred på de best mulige vilkår.

Ikke ubetinget gunstig

Tross sine militære seire var imidlertid Carl Xs stilling ikke ubetinget gunstig.  Væromslag kunne fort låse hans styrker på Sjælland, og nederlandske styrker kunne komme Frederik III til hjelp sjøveien.  Andre etterretninger fra utlandet varslet heller ikke godt.  Derfor gjaldt det å få i stand en fredsavtale så fort som mulig.  For å oppnå det måtte han slå av på sine opprinnelige fordringer, og de nærmere detaljer ble således skutt hen til senere forhandlinger.  Det gjaldt også de nærmere detaljer om grensen mellom Baahuslen, som skulle avstås til Sverige 18. mars, og de norske Smaalenene.

Men det ble ikke fred.  7. august landet Carl X igjen på Sjælland og angrep København.  Men denne gangen var København forberedt, og hans angrep misslyktes.  Etter hvert fikk Frederik III også hjelp av den nederlandske flåte og tyske styrker som rykket inn fra syd.  I Norge klarte Jørgen Bjelke å gjenerobre Trøndelag og Romsdal, men han brukte så mange styrker på dette at det var nesten tomt for soldater i Sør-Norge.  Allerede 13. september 1658 rykket den svenske generalmajor Harald Stake gjennom Enningdalen og angrep Frederikshald.  Men den lille, lokale styrken klarte å slå dem tilbake.  I februar 1659 prøvde han seg igjen, men måtte igjen gi opp.  I januar 1660 prøvde svenskene seg for tredje gang, nå under ledelse av feltmarskalk Lars Kagg.  Men atter mislyktes de.  Da Carl X døde 13. februar, trakk svenskene seg etter hvert ut, etterlatt av brennende gårder og sagbruk.

Ikke i den verdslige verden

Så skulle da endelig grensen fastsettes.  Var Enningdal en del av Smaalenene, eller var det en del av Båhuslen.  Kirkelig var det ingen tvil.  Fra den første kristne tid var Enningdal tilknyttet menigheter i Båhuslen og prester i Skee, Nesinge og Naverstad.  I biskop Øystein Aslakssons fortegnelse over kirkelig jordegods ("Røde Bok") på slutten av 1300-tallet regnes Enningdalen til Ranrikes prosti som omfattet hele nordre Båhuslen.  Fra biskop Jens Nilssons visitasbøker ser vi at i hans tid, på slutten av 1500-tallet, var Naffuerstad et prestegjeld med sine 2 annexer, Moo i syd og Eningdal i nord.

Men så ikke i den verdslige verden.  Naverstad prestegjeld hørte nemlig til Ide og Markers Len, og betalte skatt til slottsherren på Akershus, ikke til kollegaen på Båhus.  Når Naverstad kom inn under Idd og Markers len og Akershus slottslen vet jeg ikke, men omkring 1600 var det mye endringer i lensgrensene.  Kanskje var det Nettelhorst som klarte å utvide lensgrensen mot syd på grunn av sin interesse for sagene og trelasteksporten fra dette området.  Endelig er det spørsmål om tilhørighet til de gamle skipreider.  Naverstad og Mo synes å ha vært et eget skipreide under navnet Bullern, mens Enningdal kanskje kan ha tilhørt Idd.  Men dette er meget usikkert, og her bodde vel den gang ikke mange folk.

«...den yderste Flid...»

Instruksen til de dansk-norske forhandlerne om grensedragningen var ”… at giøre sig den yderste Flid at forhindre, at Eningdals sogn kom til Sverrig, da det var Grænsepas fra Sverrig over til Halden (…) og om det ikke med gamle Mænds Vitnesbyrd kunde bevises at, at Grænseskellet gick fra den nordre ende af Bollevandet lige over de højeste Bjærge til Iddefjorden, hvorfra Eningsdals Elv løber.”  Den endelige traktat mellom Norge og Sverige om fastsettelse av grensen mellom Smålenene og Båhuslen ble inngått på gården Næsselbache (nå Nässlebacka) i Naverstad den 26. oktober 1661.  Det ble et kompromiss mellom den kirkelige og verdslige inndeling.  Kirken vant vedrørende hovedsognet Naverstad og annekset Os, mens fogden vant med hensyn til Enningdal.

Men svenskene lurte lenge på om de var blitt lurt.  17. september 1662 skrev Peder Bagge til stattholderen med underretning om at svenskene hadde vært på Berby og målt opp omegnen.  Mer enn 200 år senere fikk den norske riksarkivar Michael Birkeland i oppdrag å utrede om grensen fra Koster til Kornsjø.  Utredningen ble klar i 1872.  Etter nøye å ha gjennomgått bakgrunnsmateriale, fastslår han her at Enningdalen fra gammelt var oppfattet som en del av Båhuslen, og at svenskene i utgangspunkt ikke ville avstå fra det.  Men det hadde da bare historisk interesse.

Historiske landskap

Som mange vet er Sverige oppdelt i landskap som forblir uendret uavhengig av endringer i den administrative inndeling i kommuner og len.  Således grenser Østfold til Bohusläns, Dalslands og Värmlands landskaper, men til Västra Götalands og Värmlands län.  Bortsett fra de som kommer fra de største byene, omtaler svenskene seg normalt å være fra et landskap uavhengig av lensgrensene.  Slike historiske landskap bruker vi ikke i Norge.  Men etter hvert som politikerne vil endevende på våre administrative inndelinger, burde vi kanskje hatt det.

Mange norske landskap kan i hovedtrekk være enkelt å fastslå, selv om detaljer i grensen kan være vanskelig.  Men hvilket landskap tilhører Østfold, og kan landskapsgrenser gå på tvers av riksgrensen?  I tidlig vikingtid utgjorde Østfold sammen med indre Oslofjord helt til Hurum, men unntatt Enningdal, landet Vingulmark.  Grensen mot Ranrike har vi ovenfor behandlet.  Grensen mot Romerike er vanskelig å fastslå, men gikk sannsynligvis noenlunde der fylkesgrensen går i dag med Enebakk i Romerike.  Mot Vestfold gikk vel grensen normalt på Lierskogen, og mot Värmland og Dalsland gikk den vel midt i de store skogene i området som ble kalt Marker.  Vingulmark ble tidlig oppdelt i to sysler; Borgesyssel og Oslosyssel.  Østfold skulle således, med unntak av Hobøl (som tilhørte Oslosyssel) og Enningdal, utgjøre Borgesyssel "underlandskap" i Vingulmark.  Men Enningdal er etter min mening den norske delen av Båhuslens landskap.

–Tom S. Vadholm