Det skjedde på Prestebakke sommeren 1808:
Kulene suste og blankvåpnene skar gjennom kjøtt og blod
Omtrent slik kan det ha sett ut ved Prestebakke kirke i 1808, da norske styrker gikk løs på de svenske inntrengerne (Illustratør: A. Block)
| I år er det 200 år siden
kulene suste, blankvåpnene skar gjennom kjøtt og blod og mange segnet
om på Prestebakke i Enningdalen sør for Halden. Nok en gang var
Danmark-Norge og Sverige i krig.
Krig og matmangel - det kunne knapt verre bli i 1808 og 1809. Krig med Sverige, blokade av engelske krigsskip utenfor kysten og en kornhøst som slo feil på våre kanter av landet. Knapt var de svenske soldatene ute av landet, før sulten gnog i tarmene, især på fattigfolk og andre uten tilgang til reserver eller kapital. Høsten 1807 gikk den engelske flåten løs på København, beskjøt byen så flere tusen mennesker døde, ødela marineverftet på Holmen og tok med seg den dansk-norske marineflåten som lå oppankret der. Engelskmennene ville forhindre at Danmark-Norge sluttet seg til Napoleon, og etter angrepet var det paradoksalt nettopp det som skjedde. Men historien vet å fortelle at England to ganger tidligere forgjeves hadde fremsatt alliansetilbud til den danske kronprins Fredrik. En drøy uke senere undertegnet franske og danske utsendinger en alliansetraktat i byen Fontainebleau - og Danmark-Norge var i samme stund Englands fiende. «af helvedet udspyet » England svarte med å sette Danmark-Norge i blokade, og engelske krigsskip patruljerte utenfor norskekysten. Engelske matroser gjorde strandhugg på Sørlandet og sprengte fortet på Flekkerøya. Resultatet ble som ventet: engelskmennene ble utskjelt som røvere og «snig-mordere – af helvedet udspyet». Forbindelsen med København ble effektivt brutt - verken det ene eller det andre nådde frem til Norge og landets flåte av handelsskip lå innesperret i havnene. Og som ikke det var ille nok, slo kornhøsten feil i vår del av landet i 1809. Det tok ikke lang tid før matmangelen var stor, for ikke å si prekær rundt om. Folk spiste nær sagt alt som kunne døyve sulten. Mange malte opp bark og blandet i melet, for å drøye dette mest mulig, mens andre forsøkte å berge livet ved å koke lav som ble servert som grøt. Det gikk som det måtte gå: den ene etter den andre sultet regelrett i hjel eller døde fordi de var så avkreftet at de ble et lett bytte for sykdommer. Tallet på gravlagte steg enkelte steder til dobbelte, døden sparte verken kvinne eller mann, jente eller gutt. Det var, for å si det mildt, begredelige tider. Ute i Europa herjet Napoleons hærstyrker og Danmark-Norge som hadde vært nøytralt da England slo til mot København, var blitt alliert med en stormanns- og krigsgal korsikaner. Strengt tatt var han italiener med italiensk som morsmål, men i 1769, året før han ble født, ble Korsika innlemmet i det franske riket. Han hadde først tilranet seg makten i Frankrike, og nå drømte han om å legge hele Europa under seg. En ulykke kommer som kjent sjelden alene– alliansetraktaten forpliktet Danmark-Norge til å erklære Sverige krig, hvis Frankrike og dets tidligere fiende, nå tvangsallierte Russland, gjorde det. I februar 1808 gikk Russland løs på Finland som hadde ligget under det svenske kongedømmet i nesten 700 år og gjort til et autonomt fyrstedømme. Sverige-Finland hadde avslått å delta i Napoleons allianse, og den russiske tsaren slo. Noen uker senere – 14. mars erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Nå var Norge totalt isolert fra Danmark, i og med at også landeveien sørover gjennom Sverige var sperret. «blot emellan krigsmän» Det var opptakten til at svenske soldater sommeren 1808 igjen stod på norsk grunn, og denne gang med en viss rett, for så vidt som de angrep en nasjon som hadde erklært dem krig. Svenskene forsøkte å vinne forståelse for hva de gjorde. Fra sveveballonger slapp de flygeblad, der nordmennene ble oppfordret til å ta situasjonen med ro, samarbeide med invasjonshæren og være vitende om at krigshandlinger skulle utkjempes «blot emellan krigsmän». I juni gikk Sverige til angrep på den sønnenfjelske delen av Norge med en samlet styrke på om lag 15 000 mann og brøt inn over grensen flere steder. Det kom til flere trefninger, men større slag ble ikke utkjempet. Svenskene rykket fram på alle større veier som første til Østlandet. Det nordligste angrepet ble satt inn mot Solør og Kongsvinger, lenger sør mot Aurskog og Blaker, Ørje, Kroksund, Onstadsund, Prestebakke og Berby.
Soldater fra den svenske 4. brigade rykket inn og besatte sør for linjen Berby-Ende-Prestebakke. I trefningen som fant sted ved Prestebakke 10.
juni, vant den norske øverstkommanderende prins Christian August av
Augustenborg sin største seier. De svenske styrkene hadde rykket inn
allerede i mai og
besatt en linje fra Prestebakke-Ende-Berby på sørsiden av Ørelva. I
en knipetangsmanøver klarte ca. 770 manns store norske styrken ledet av
kaptein Arild Huitfeldt å ta til fange 360 til 380 av angriperne
(tallet varier i de tilgjengelige kildene), mens 40 til 60 svensker ble
drept. Blant dem som ble tatt til fange var sjefen for den svenske
styrken, oberstløytnant Anton von Knorring (1766-1834). Den norske styrken hadde svært beskjedne tap: to offiserer og tre menige soldater ble drept, mens seks ble såret. Men seieren ble kortvarig, bare fire dager etter angrep en svensk styrke på nytt og beleiret Prestebakke, en beleiring som ble opphevet knapt en uke etter. Det er ikke usannsynelig at langt flere på begge sider døde som følge av trefningene. De oppgitte tall referer utelukkende til kamphandlingene, og tar ikke med det ukjente antall som døde senere på grunn av pådratte skader eller sykdom feltoppholdet medførte. Ifølge dagboksopptegnelser fra en av dem som kjempet på norsk side så døde skadede og syke soldater «som fluer» under opphold ved sykehus i Fredrikshald og i Fredrikstad. «Ble lurad att kapitulera» Knorring, den svenske oberstløytnanten som ble tatt til fange, ble senere frigitt. Av en svenske kilde fremgår at: «Under återtåget från Norge 1808 blev han med sin bataljon överrumplad och lurad att kapitulera vid Praestebakke kyrka nära bohuslänsgränsen, varför han 1809 av generalkrigsrätten dömdes till sex månaders suspension och ersättande av två förlorade bergskanoner...». Straffen ble senere redusert til to måneders suspensjon. Idd og Enningsdalen Historielags sekretær Jens Bakke har besøkt Riksarkivet , for å finne fram mer bakgrunnsmateriale, og forteller at han der fant et brev undertegnet av A. Knorring datert Skåltorp 9. april 1809. Han påpeker også at Korring som de fleste svenske soldater og offiserer tatt ved Prestebakke, satt han i norsk fangenskap fram til våren/forsommeren 1809. De var bl.a. ved Kongsberg, i Gudbrandsdalen og ved Drammen. Et stort antall av de svenske soldatene som ble tatt ved Prestebakke, Trangen og Toverud som krigsfanger ble for øvrig overført helt til Bergen - uvisst av hvilken grunn, men det er blitt spekulert i både sikkerhetsmessige årsaker og at vinteren på Østlandet var særdeles hard i 1808-1809. En spesiell våpentilstand Trefningene ved Prestebakke ble i realiteten de siste av en viss størrelse som ble utkjempet mellom Sverige og Danmark-Norge i 1808. Mindre trefninger fant imidlertid sted ut over senhøsten og tidligvinteren, bl.a. ved Berby. Der ble bergenhusiske grenaderer utplassert i slutten av august og begynnelsen av september. De marsjerte fra Fredrikstad, gjennom Skjeberg og til Fredrikshald og ble utskipet i prammer opp til enden av Iddefjorden. I Østfold Historielags tidsskrift WiwaR nr. 5, 1975 er det tatt inn utdrag av «Erindringer fra krigsaarene 1808-1814, optegnet av Jacob R. Vasbotn», dagboksnotater som i 1927 ble utgitt i bokform av hans barnebarn. Jacob R. Vasbotn var grenader ved Bergenhusiske Grenaderbataljon og deltok ved Berby 25 år gammel. Vasbotn noterte flittig, og han gjengav med stor detaljrikdom det han opplevde. «...der gjorde vi Vagt i 5 Dage, og var samme Tid megen Sne og utrolig koldt og Snefog hver Dag, som vi maate udholde. Hus havde vi ikke nogen Mand.», skriver han blant annet etter å ha stått vakt ved grenselinjen. Han skriver også om angrep fra svenskene: «... vi havde da staaet i Kamp i fulde 5 Timer. Alle var trætte og matte af Kamp, alle laa paa Marken indtil den Svenske Arme var bortreist, da formerede vi Kjæde og marserede tilbage for at lede efter alle som var saaret eller skudt.» Den unge grenader endte på «sygehus» i Fredrikshald og i Fredrikstad, og av det han skriver må forholdene ha vært forferdelige: «men var dog faa af dem som kom igjen derfra levende. Der døde hver Dag ligesom Fluer ...» 7. desember samme år ble det inngått avtale om våpentilstand mellom Christian August og den svenske offiser som var øverstkommanderende ved grensen mot Norge. Men den formelle fredsavtalen ble først inngått ett år senere. Denne våpentilstandsavtalen var ganske spesiell, i og med at den tjente to hensikter: dels å la våpnene tie, dels å gi svenske offiserer pusterom, for å avsette den svenske kongen Gustav 4. Adolf. Det hadde seg nemlig slik at i svenske offiserskretser var en voksende misnøye med svenskekongen av både den ene og den andre årsaken. En av dem var nok at Sverige måtte bite i gresset for Russland og se Finland gå tapt, i tillegg kom det faktum at innfallene i Norge hadde gått skeis og endelig at kongen selv fikk etter hvert noe nedsatt politisk gangsyn iblandet mystiske religiøse forestillinger. Han så Napoleon som Dyret i Johannes’ Åpenbaring, som han mente han personlig måtte utslette. Noen år tidligere hadde han selv deltatt i kamper mot Napoleons soldater bevæpnet med 100 år gamle pistoler som hadde tilhørt Karl XII! Offiserene murret mot kongen allerede i 1807, og flere planer om å avsette ham ble fremsatt uten at de ble gjennomført. Det var først da sjefen for den värmlandske fordelingen, offiseren og forfatteren grev Georg Adlersparre, reiste opprørsfanen i mars 1809 at det ble fart i sakene. I spissen for soldatene marsjerte han mot Stockholm, og da offiserene i hovedstaden raskt kom under vær med det, slo de til. De satte kongen i arrest i slottet på Gripsholm, som ikke hadde vært i bruk på lenge og dessuten iskaldt. Med andre ord nokså uvante omgivelser og forhold for en som var atskillig bedre vant. Gammel, senil og barnløs Statskuppet ble ledsaget av en ny forfatning som ble vedtatt av stendene om lag fire måneder senere. Den 6. juni ble kongens bror, gammel, senil og barnløs, utropt til konge med navnet Karl XIII. Men det var bare et mellomspill, Sverige måtte ha en yngre konge som kunne sørge for en arving til tronen. Valget falt på mannen som hadde vært øverstkommanderende for de norske styrkene prins Christian August – og han aksepterte. Det kom ikke helt uventet på ham, en utsending fra Adlersparre hadde kommet ens ærend til Kongsvinger og fått løfte om at nordmennene skulle holde seg i ro, dersom svenskekongen ble avsatt. I samtalene la utsendingen, major C. H. Ankarsvärd, ikke skjul på at Christian August ville være en ønsket kandidat til den svenske tronen. Valget fant sted 29. desember 1809 og året etter ble han adoptert av den barnløse Karl XIII, dermed var det hele på plass. I midten av november 1809 møtes danske og svenske utsendinger til fredsforhandlinger og en fredsavtale inngås 10. desember 1809 i Jönköping. Ingen territorielle krav ble fremsatt under forhandlingene. Det var særlig to forhold som lå til grunn for at svenskene kastet blikket sitt på Christian August: svenskene så gjerne at Norge ble knyttet til Sverige, og Christian August nøt stor respekt i Norge – ja, mer enn det: han var svært populær. Ved å velge ham mente svenskene at nordmennene heller ville foretrekke Sverige fremfor Danmark – og faktisk var det mange toneangivende i den norske makteliten som anså det for fordelaktig. Det gjaldt ikke minst greven med det vakre utseende og det lange navnet, Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg. Han var norsk av avstamning, men gjennom oppvekst og utdanning også en europeer. Bare 30 år gammel ble han av kongen plassert i den såkalte regjeringskommisjonen som skulle sørge for tingenes tilstand i Norge under den engelske blokaden. Wedel fant tingenes tilstand elendige for Norge, og så ingen annen vei ut av uføret enn en forening med Sverige. Han mente Norge og Sverige ville ha langt større felles interesser enn Danmark og Norge, og ikke minst: han så for seg en fri forfatning for Norge! Christian August som ikke var ukjent med Wedels fremtidsvyer, var lenge nølende, for ikke å si i villrede i valget mellom plikt og troskap og et helt kongerike. På en måte kan man med en viss rett hevde at prinsen ble et redskap både for svenskene som ivret for å føye Norge til sin side og for nordmenn som ville ut av danskekongens hender. Og prinsen selv - tja, som sagt, det er ikke hver dag man får tilbud om å bli konge, sånn etter hvert.
Kommandant på Fredriksten festning Christian August var prins av Slesvig -Holsten -Sønderborg -Augustenborg. Han var født i 1768 som sønn av den danske hertugen Frederik Christian. Han startet sin karriere som dansk offiser og var med i Napoleonskrigene som deltaker i den Østerrikske hær. I 1801 ble han kalt hjem, først til tjeneste som kommandant på Fredriksten festning i daværende Fredrikshald, deretter som kommanderende general for det sønnenfjelske Norge fra 1804. Christian August forlot Norge 7. januar 1810 og respektert og populær som han var, ble avreisen markert med brask og bram i Christiania. Den aller siste dagen i Norge tilbrakte han på Rød herregård i Fredrikshald som gjest hos Carsten Tank d.y. I hagen skrev han på en fjellvegg "C. A. Norges Ven", en innskrift Tank senere lot hugge inn i fjellet med en kongekrone over. Så skjer det uventede: vel fem måneder senere er han til stede ved en militærparade i nærheten av Helsingborg og plutselig faller han av hesten og dør kort etter, formodentlig av slag (apopleksi), 42 år gammel. Svenskene valgte seg deretter like uventet den franske generalen Jean Baptiste Bernadotte som tronfølger. Han besteg tronen i 1818 som Karl XIV Johan. Resten er en annen historie. © Thorbjørn Koch Kilder/referanser: |
Prins Christian August (1768-1810) stattholder i
Norge, ble kommandant på
Fredriksten festning i 1803 og senere øverstkommanderende for de sønnenfjelske norske
styrker. Enningdalen –Wikipedia Hendelsene
på Trefningene
på Prestebakke i 1808 skal gjenskapes i dramatisert form i begynnelsen
av juni 2008. Spesialsoldater
ble Se
bildene fra
Dette hendte også i 1808: * Henrik Wergeland blir født. * Den dansk-norske unionskongen Christian VII dør. * Slaver forbys innført i USA. * James Madison velges som den 4. president i USA. * Josef Bonaparte, Napoleons bror, innsettes som konge i Spania. * Slaget ved Tangen mellom svenske og norske styrker. * Slaget ved Alvøen mellom britiske og norske skip. * Peder Westerström fra Sverige myrder fire personer med øks ved skyssstasjonen Saksebøl i Hobøl.
|
Innhold og
grafisk utforming er beskyttet i henhold til lov om opphavsrett til åndsverk