Redaktørens refleksjoner

Mine kulturminner
Det skrives og sies jo så mye om kulturminner nå for tida. Vi blir oppfordret til å ta vare på det som var, formodentlig bedre enn det vi har hatt for vane. Kulturminner er per definisjon et romslig begrep. Det favner alt fra vikingeskip og gravhauger til gamle hustufter, kjerrehjul og gamle skibakker for å nevne noe. Det har seg slik, for i Kulturminneloven slås det fast at «Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vår fysiske miljø ...».

Derfor drister jeg meg til å fokusere på mine personlige kulturminner, dvs. saker og ting som er kommet i mitt eie. Smått og stort som jeg i årenes løp har fått, kjøpt eller arvet etter min salige mor. Hun hadde, viste det seg etterhvert og for å si det pent, et snev av samlermani, som for henne utvilsomt var forbundet med den største glede. Hun samlet bl.a. på kaffe- og tekanner og ervervet seg etterhvert et for meg imponerende antall, skjønt alt jo er relativt. Det dreiet seg om bortimot 25 kanner i forskjellig beskaffenhet, både hva størrelse, form og farge angår.

Nokså ubevisst har jeg selv utviklet om ikke samlermani, så definitivt en samlerglede, særlig har bøker gitt meg stor glede. Men nå er det etterhvert blitt sånn at jeg har problemer med hylleplassen, selv om samlingen ikke er mer omfattende enn ca 1500 bind. Av det kan det dras to konklusjoner; jeg trenger flere bokhyller eller jeg må sette punktum for ytterligere anskaffelser. Avgjørelsen er ennå ikke tatt.

I tillegg til bøkene har jeg i mange år vært svært interessert i det som en gang ble omtalt som EDB, dvs elektronisk databehandling. Det gjelder både det som er å finne inne i maskinene og det som de kan brukes til. Jeg kjøpte min første på slutten av 1970-tallet og den siste for om lag halvannet år siden. I årenes løp er det blitt et ikke ubetydelig antall, og selv om jeg for ikke lenge siden og med blødende hjerte overlot flere av dem til den lokale innsamlingstasjonen for resirkulering, står det fortsatt en del av dem i kroker og kriker.

Jeg trøster meg i så måte med at mens noen samler på veterankjøretøyer, har jeg tilsvarende gledesstunder med mine veteran-pc-er. Mye enklere å ha med å gjøre, de trenger hverken bensin eller olje og i tillegg slipper jeg skifting av forgassere, oljefilter og hva det nå måtte være som hjemsøker de gamle, erverdige kjøretøyer på to eller fire hjul.

Kulepenner har visstnok mange hatt en viss trang til å samle på; jeg er ikke helt fri for den trangen heller. Men omfanget er meget beskjedent, det gjelder bare å skille klinten fra hveten, hvilket i denne sammenheng vil si - kaste dem etterhvert som blekket tar slutt. På den annen side har mine kulepenner en frapperende evne til å overleve tidens tann. Hver eneste en som jeg griper til når ord skal festes til papir skriver og skriver.

Antallmessig stiller jeg atskillig svakere når det gjelder et annet framifrå skriveredskap, nemlig skrivemaskinen. Der kan jeg med skam å melde ikke skryte på meg flere enn fire! To manuelle og to elektriske, hvorav jeg foretrekker min aller første - en såkalt reiseskrivemaskin av merket Hermes modellbetegnet som Media3, hva nå det måtte innebære.

Den kjøpte jeg for 48 år siden og betalte den gang 475,- kroner. Ifølge Statistisk Sentralbyrå tilsvarer 475 kr. i 1963 hele 4842,77 kr. i dagens kroneverdi. Med andre ord en prisstigning på 919,5 prosent! Jeg begriper ikke at jeg hadde råd, men det hadde jeg åpenbart, dvs. jeg tok meg råd. Det var ingen vei utenom, som blivende journalist var det nødvendig, ikke bare med blokk og penn, men også med en skrivemaskin. Den har fulgt og tjent meg trofast i alle disse årene, og er mindre preget av alderen enn brukeren.

De øvrige eksemplarene nyter sitt otium; den andre manuelle maskinen kan ikke måle seg med Hermes-maskinen og de to elektriske har jeg aldri blitt riktig fortrolig med. Sånt er det den saken, som en pjokk i nabolaget uttrykte seg forleden.

Og så var det ikke mer? Joda, noen av mine fotoapparater som skriver fra den tiden vi eksponerte på innkjøpt film eller de første digitale eksemplarer. Jeg har dem alle sammen, man kan jo ikke kaste noe som funksjonerer og som attpåtil var svinedyrt på den tida. De kunne minsanten vært prydgjenstander, hadde jeg bare hatt tilstrekkelig med hyller rundt om. Dermed hviler de i skap og kott, nær sagt på sine lauvbær, men lar seg benytte etter et batteriskift eller to.

Så er det tid for en smule pinible betroelser, forsåvidt angår hva man har i mine gjemmer. Her skal bare nevnes noe som jeg er sikker på at jeg har felles med ganske mange andre, og det er jo en trøst i forlegenhetens stund: plastemballasje!

Jeg samler aldeles ikke på plastemballasje, men tilstår at jeg tar vare på en god del av det jeg drar hjem. Sånt er jo så kjekt å ha til både det ene og det andre som krever plass i kjøleskapet.

I tillegg er det slett ikke bortkastet, snarere det motsatte å ta vare på noen av disse hendige, små glassene som fortsatt benyttes til syltetøy, agurker, rødbeter, sennep og annet som setter en spiss på både måltidene og tilværelsen.

Mer? Huff, utvilsomt! Gamle aviser som (kanskje) inneholder interessante artikler, ymse fagblader som tiltrekkes av min person, den gamle buksa som er så kjekk å ty til når jeg kneler får å skifte dekk på bilen eller svinge penselen for å fornye terrassegulvet, genseren som har hull på begge albuene og varmer så godt på kalde dager.

Samt mine prima piper fra den tida da det å ta seg en blås eller to ikke var forbundet med livsfare. De ligger i en plastpose borti garasjen,tror jeg.

Akk ja, vi er vel snart i ferd med å bli kulturminner noen og enhver. Etterhvert som dagene blir til uker og måneder til år. Men så vidt jeg kan forstå omfattes vi ikke av Kulturminnelovens bestemmelser og er slett ikke i klasse med å bli automatisk fredet som annet rundt oss hvis det er fra tida før reformasjonen, må vite.  (9.11.2011)

© Thorbjørn Koch

Om 100 år er allting glemt ...

Jeg går og rusler i en gammel gate, jeg bodde der en gang og alt synes forandret. Der nede lå huset til bakeren, litt slitt kan hende, men like fullt fylt av yrende liv fra tidlig morgen til sen kveld. Når vinden stod den rette veien kunne jeg kjenne den gode lukten av bakevarer som alltid gjorde meg sulten. Nå er huset borte, det lå i veien for fremskrittet, gaten ble tilpasset tidens krav med en romslig rundkjøring og fotgjengeroverganger.

Et stenkast unna lå huset som en gang var forsamlingslokale for en menighet som senere valgte seg et nytt sted og lot huset stå til beste for nye eiere. Det er også borte, jevnet med jorden, så naboen kan breie seg med sine behov. Og sannelig - huset som lå tett inntil, det er også borte, først dyttet over ende av en diger maskin og deretter knust til pinneved, så støvføyka stod til værs.

Lenger oppe i gaten lå mitt hus som jeg flyttet fra for en del år siden. Også det er søkk borte, ikke ei flis å se, enda det var et staselig hus som i årenes løp og før min tid huset flere familier. Nå er også mitt fordums hus og hage blitt industrigrunn, og den samme skjebne har rammet min vennlige nabo, den gamle blikkenslageren som gikk ut av tiden, før hans hus ble knast sammen.

Enda flere hus lenger opp i gaten har lidd samme skjebne, men det aner ikke folk flest som nå passerer i «min» gate. Men vi som bodde der, vi vet om alle husene, hagene og menneskene. Vi husker syrinbuskene, epletrærne, bringebær-riset, fluesnapperen som hver sommer sang fra heggen bak uthuset og dumpa i oppkjørselen vi stadig skulle ha gjort noe med.

Det er historie nå, alt sammen, og minnene om det som var går i graven med oss. Kan hende noen om hundre år eller omkring  undrer seg på hvordan det så ut i denne gaten i «gamle dager». Det blir vel ikke stort de får vite, for vi glemmer at det som skjer i dag rundt omkring oss, og som er historie i morgen, det må vi også dokumentere, mens det skjer. Ellers går det i glemmeboka eller som Knut Hansun skrev: om 100 år er allting glemt. (1.2.2012)

© Thorbjørn Koch